Opprinnelse

Opprinnelse

Minigrisen stammer opprinnelig fra fire forskjellige vietnamesiske griser.
Flyktninger fra Vietnamkrigen tok med seg sine griser til bl.a. Europa.Mange havnet i dyreparker.
I Canada ble noen på 60-70-tallet interessert i disse "eksotiske" grisene de hadde hørt skulle finnes i Europa, og de kjøpte hjem noen til sine egne dyreparker. De oppdaget at hengebuksvin var både intelligente og lærevillige (som alle tamme griser er), og dette gjorde snart hengebuksvinet til et nytt selskapsdyr i hjemmet.
Det vietnamesiske hengebuksvinet ble kryssa med andre små svenske griseraser.
På 80-tallet kjøpte Canada 14 purker og 4 råner fra Sverige!
Ettersom ordet "vietnamesisk" ikke var populært på den tida, ble avkom etter disse kalt
"Canadian miniatyre potbellied pig" som betyr
Kanadisk miniatyr hengebuksvin. (potbellied = hengebuk)
I Sverige kalles de ofte for Kanadensisk minigris, noe som egentlig ikke er riktig.
Kanadisk minigris er ingen egen rase, men mer et motenavn eller samlenavn på minigris.
I Norge har kanadisk minigris blitt synonymt med bitte små, sultefora griser.

Ved å ta vare på de minste ungene i kullet og avle på disse, ble størrelsen gradvis redusert.  Nå finnes minigrisen i flere størrelser, fra de små på rundt 25 kg, til de større på 30-60kg . De fleste kosegriser på markedet nå stammer fra Sverige.   
Hvor store grisene blir som voksne, kommer litt an på hvordan de blir fôra mens de er små, men genene har mest å si.Mangelfull foring kan gjøre at grisen bruker lang tid på å nå voksen størrelse, og kraftig foring gjør at den vokser fortere, men er det bra å sultefore dyret?
Vi vedlikeholdsforer jo ikke ungene våre for at de skal holde seg små fra de er rundt 10 år gamle? En grisunge på 8-9 uker tilsvarer et barn på rundt 10 år…
De fleste purker vokser og utvikler seg litt ekstra når de går drektige for første gang.
De første kjælegrisene i Norge holdt til i dyreparker og på bondegårder, eller hos dyreelskere med nok av uteplass.  Dette var for det meste hengebuksvin og etterkommere etter konsulentgriser som ble brukt for å påvise brunst i vanlig griseavl.
Noen få oppdrettere fikk tillatelse til å innføre griser fra Sverige. Disse grisene var mindre og av en annen type enn konsulentgrisene.  I Sverige har det vært drevet avl på minigriser mye lenger enn i USA og Canada.  De svenske grisene, som er opphavet til de nordiske, har fasong som en vanlig gris.  Kroppen er fast og trynet langt.  De er nesten uten rynker og valker, og skal ikke ha hengemage.  Disse er også fine som innegriser og blir veldig lett renslige.  En større gris på 25-50kg eller mer er nesten for stor til å ha inne, spesielt dersom den skal lære å gjøre fra seg i sandkasse.  Gjør den fra seg utendørs, blir det nesten som å ha en litt stor hund.

For å ta inn griser fra Sverige, kreves det i første omgang en søknad til fylkesveterinæren med nøyaktige opplysninger om oppdretter og hvor mange dyr det søkes innførsel for.  Dyrene skal være vaksinert, og fra en besetning som er fri for skabb.  Det kreves også at det blir tatt blodprøver av dyra, for å unngå å få uønska sykdommer til Norge.

Noen oppdrettere mener at det finnes minst tre forskjellige typer av minigriser i Norge. Det vietnamesiske hengebuksvinet er den største av disse, men denne grisen finnes også i flere størrelser.  Ellers har vi den ”kanadiske” og den nordiske minigrisen.
Forskjellen ligger både i størrelsen, kroppsformen og lengden på trynet.
Hengebuksvinet er for det meste dekket av ”fleskepølser” fra trynet og bakover til halen.  Den har også ofte valker nedover beina og en mage som subber i bakken.  Trynet er kort og svært rynkete, og øynene sitter dypt mellom alle rynkene og foldene i ansiktet.  Fargen er som oftest sort eller sort og hvit.
Denne grisen passer best for bondegårder og dyreparker på grunn av størrelsen. Hengebuksvinet blir sjelden et gammelt dyr.  Mange får problemer med øynene på grunn av valker og vrengte øyelokk.  Andre har store problemer med å gå, både fordi de er altfor overvektige og fordi de får gnagsår av alle valkene. Innovervendte øyelokk kan også komme av proteinmangel.

De to andre grisetypene er blitt mer og mer vanlig å ha som innegriser.  De finnes i flere farger, både ensfarga og flekkete og også i flere størrelser og er vel egentlig veldig like. Kanadisk er ofte noe en oppdretter kaller grisene sine for å tjene mer penger. Mange har blitt lurt til å kjøpe en gris de får vite skal bli maks 10-15 kg hvis de forer veldig lite. Det blir det svenskene kaller sultedverger. Får disse grisene nok proteiner og fett, blir de sunne, normale griser på rundt 25-30 kg. Jeg har sett foringslister helt uten proteiner. Kjøperen blir anbefalt å gi en neve grønnsaker to ganger daglig. Dette er dyreplageri. En minigris på 6-8 uker kan ikke bygge muskler eller utvikle en sterk beinbygning på så lite og så feil mat.
De fleste minigriser er selskapelige dyr, som passer godt som kjæledyr.  Noen er veldig lette å dressere, andre er sta og vil helst gjøre som de selv ønsker.  De er som oss mennesker, hver gris har sin personlighet.  

Det er viktig å begynne med opplæringa fra grisungen er nyinnkjøpt, før den får noen uvaner.  Det den ikke skal ha lov til som voksen, bør den heller ikke få lov til når den er liten og søt.  Ett unntak kan være det å ligge på fanget, det bør alltid en liten grisunge få lov til.

Marit

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE